Norges grunnlovsdag - 17. mai
Hvert år på 17. mai feirer nordmenn grunnlovsdagen. Nasjonaldagen begynte å bli feiret i 1836, og denne flotte og omfattende feiringen, der de yngste nordmennene og kongen med familie deltar, fortsetter den dag i dag.
Ja, 17. mai 1814 vedtok den grunnlovgivende forsamlingen (Stortinget), bestående av fromme og patriotiske norske adelsmenn og intellektuelle, den norske grunnloven på Eidsvoll og erklærte landet for selvstendig.
Nedenfor skal vi forsøke å presentere bakgrunnen for denne svært viktige begivenheten for Norge og gi noen avklaringer om denne episoden i Nord-Europas historieskrivning, og før det skal vi sammen se videoen av en av de fantastiske feiringsparadene for nordmennene som ble én nasjon, én stat.
Dagen feires med stor festivitas i nesten alle byer og tettsteder i Norge, men den feires spesielt i hovedstaden Oslo. Et stort barnetog og massevis av flagg er sentrale elementer i Oslos 17. mai-feiring. I barnetoget, som ønskes velkommen av kongefamilien fra balkongen på Slottet, deltar rundt 60 000 barn fra 100 skoler og musikkorps. Rundt 100 000 mennesker, kledd og pyntet i bunader, strømmer til sentrum for å ta del i festlighetene.
La oss mentalt bevege oss til 1200-tallet, da Norges territorium nådde sin største størrelse. Fra Sverrir Sigurðarsons tid, som overtok det noe stabiliserte norske riket etter borgerkrigene, tilhørte Jämtland, på grensen mellom Sverige og Norge, Norge i sin helhet, i tillegg til en stor del av øygruppene Shetland og Orknøyene.
Siden 1262 har det suverene Island sverget lojalitet til den norske kongen i Altinget, noe som førte til at Grønland, som hadde vært kolonisert og egentlig tilhørte islendingene, også kom under norsk styre. Fra 800-tallet begynner samene i den nordøstlige delen av Norge, som hovedsakelig driver med reindrift og jakt, å betale skatt til Norge. Senere utvides området til Finnmark og den vestlige delen av Kolhalvøya.
Nye byer føyer seg til de store handelssentrene som etableres i kystområdene ved Norskehavet. Konungekonger og jarlsherrer begynner å kjempe for å utvide sine innflytelsessfærer. På 1100-tallet er det særlig seks byer som skiller seg ut i Norge: Nidaros-Trondheim (landets religiøse sentrum - erkebiskopens sete), Bergen (landets største handelssentrum), Oslo (sentrum for landets statsadministrasjon), Konunghella, Borg, Tønsberg. Norske storbønder og adelsmenn eksporterte fiskeprodukter, bjørn, polarrev, ekorn, stinkdyr, sobelskinn, kråkebolletenner og verdifulle mineraler til England, Tyskland og andre europeiske land.
På midten av 1300-tallet invaderer pestepidemien som rammer Europa også Norge og forårsaker tap av en betydelig del av befolkningen. Den norske økonomien ble rystet, og det sosialpolitiske livet i landet ble lammet. Det kan hevdes at ingen andre land i Europa led så mye av "svartedauden" som Norge, noe som er årsaken til landets påfølgende tap av suverenitet.
En pestepidemi som engelske sjømenn brakte med seg til Bergen i 1349, spredte seg raskt over hele landet og reduserte Norges befolkning med to tredjedeler. Som følge av at bondeobligasjonene går konkurs, reduseres også de kongelige eiendommene, og regjeringen tvinges til å desentralisere administrasjonen av landet og delvis overlate den til bøndene. Den økonomiske nedturen snur opp ned på Norges administrasjon og setter landet på randen av et eventuelt tap av selvstendighet.
I Norge er adelen i stort mindretall i forhold til de langt rikere fyrstene i nabolandene Danmark og Sverige, og blir avhengig av naboer som har skaffet seg stor rikdom takket være landenes raske økonomiske oppsving.
Historikerne kaller det som skjer i Norge fra midten av 1300-tallet for "mørke tider". Erik, broren til den svenske kongen Birger Magnusson, med tilnavnet "Den forbilledlige ridder", forsøker for første gang å skape en samlet skandinavisk stat, der Norge, i motsetning til sine naboer, mildt sagt har en mindre sentral rolle. I de neste artiklene skal vi se nærmere på historien og styret i den forente staten til prins Erik og Ingeborg, den eneste datteren til Håkon V, den neste kongen i det norske kongedynastiet, og nå går vi over til den andre siden vår, der en av hendelsene i 1397 gjenspeiles.
I 1397 inviterte dronning Margareta I av Danmark geistlige og verdslige dignitærer til den svenske byen Kalmar, og da hun kronet Erik av Pommern til monark av det forente riket, kunngjorde hun begynnelsen på en æra med "evig fred og union" mellom Danmark, Norge og Sverige.
Vi vil her legge til at ingen av de tre rikenes representative segl som bekreftet den "evige unionen", ble funnet under dette dokumentet.
Fra norsk side deltok ingen høytstående geistlige i Kalmarforsamlingen, og det ironiske var at Norges kongelige segl allerede befant seg i København på den tiden.
Kort sagt begynner den fire hundre år lange æraen med Danmarks union. Den skandinaviske historieskrivningen deler den inn i tre regioner.
1. 1380-1536 Norge har fortsatt sin egen regjering,
2. Etter 1536 underordner landet seg fullstendig den danske monarken og adelen,
3. På grunn av den økonomiske fremgangen siden 1660 oppstår det en kamp for å fremme nasjonale interesser blant det norske folket.
På 1600- og 1700-tallet tvang Danmarks og Sveriges deltakelse i de endeløse krigshandlingene i Europa, der de to landene nesten alltid inngikk i motstridende militærallianser, Norge til å delta i disse krigene. Norge har også fra tid til annen gått til krig mot Sverige for å imøtegå territorielle krav fra nabolandet.
Den neste store bølgen av nasjonal oppvåkning i Norge når sitt høydepunkt 29. desember 1809, da prins Fredrik Hessen, øverstkommanderende for den norske hæren i Estland, vekker til live en union som setter en stor milepæl for Norge i den litterære og økonomiske stabiliseringens navn. Landets adel, borgere og intellektuelle samles rundt den nasjonale ideen.
På 1600- og 1700-tallet tvang Danmarks og Sveriges deltakelse i de endeløse krigshandlingene i Europa, der de to landene nesten alltid inngikk i motstridende militærallianser, Norge til å delta i disse krigene. Norge har også vært i krig med Sverige fra tid til annen.
Riktignok stiller unionen ingen politiske krav, men myndighetene i Danmark forstår de vidtrekkende målene og forsøker å hindre initiativet på alle mulige måter.
Og her spiller Napoleons invasjoner i Europa og militæralliansens kamp mot ham en positiv rolle for Norge. Ved å utnytte det faktum at Danmark, som Frankrikes allierte, er tvunget til å konfrontere England, Russland og Sverige, kommer Norge til å fremme sine nasjonale interesser og til og med forsøke å realisere sin gamle drøm om å gjenopprette det norske kongeriket.
Napoleons nederlag konfronterer Europa med en ny virkelighet.
Nå overlater vi historien til historikerne og går raskt gjennom hendelsene.
Sverige bryter raskt de diplomatiske forbindelsene med Frankrike og øker presset på Danmark for å få Norge til å overgi seg.
Den 3. mars 1813 bifaller Russland den engelsk-svenske mellomstatlige avtalen, der England går med på å overføre Norges passasje fra Danmark til Sverige.
Etter slaget ved Leipzig 16.-19. oktober 1813 tvinger Carl XIV Johan, øverstkommanderende for de nordiske forente styrker, danskene til å trekke seg tilbake og innlede fredsforhandlinger. (Weilbull J. Carl Johan og Norge 1810 - 1814. Unionsplanerna och deras förverkligande. Land, 1957)
Den 14. januar 1814 ble den historiske Kieltraktaten undertegnet mellom partene i byen Kiel i Goldstein, der kongen av Danmark ga avkall på sin makt over Norge og overførte den til kongen av Sverige, men beholdt under sin kontroll de områdene som tidligere var under Norges, Islands, Grønlands og Færøyenes kontroll. (Angeberg, Le congrès de Vienne, Paris, 1864, v. 1, s. 90-100).
Den 25. februar 1814 sverger innbyggerne i nesten alle norske by- og landskirker å støtte adelen og bevare Norges selvstendighet med livet som innsats. Samtidig sendes to representanter over 25 år valgt av lokalsamfunnene - godseiere og leilendinger, kjøpmenn, håndverkere og entreprenører - til riksforsamlingen.
Grunnlovsforsamlingen innledes 10. april 1814 på Carsten Ankers gods Eidsvoll, med kjente deltakere som den danskættede byfogden Christian Magnus Falsen, professor Georg Sverdrup, Enevold Falsen, dommerne K. Diriks og V. Christie, den svenskættede grev Wedel-Jarlsberg, metallindustrimannen Jakob Ahl, presten Nikolai Vergelan og andre forretningsmenn med nære bånd til England.
Den norske grunnloven var sterkt påvirket av den franske opplysningsmannen Montesquieus og den sveitsiske 1700-tallsjuristen De Lolms demokratiske maktdannelsesprinsipper, Jean-Jacques Rousseaus folkesuverenitetsrett ble tatt i betraktning, og lovene i USA i 1787, Frankrike i 1791, Sverige i 1809 og Spanias grunnlov fra 1812 ble også brukt.
Til slutt, den 17. mai 1814, finner den høytidelige seremonien med stempling av de deputertes underskrifter under den endelige teksten til Eidsvolyens grunnlov, som fortsatt er aktuell. (Grunnloven vår med andre dokumenter av nasjonal viktighet, Oslo, 1953, s. 61-71; Constitution du Royaume de Norvège. Christiania, 1814).
Denne dagen utnevnes prins Christian Frederik til Norges nyvalgte konge, og 17. mai blir Norges uavhengighetsdag.
Norge får reell selvstendighet ved å forlate unionen med Sverige høsten 1905, men mer om det senere.
Nå kan vi glede oss over en ny video og nok en gang gratulere hele det norske folk med denne fantastiske dagen.
Under forberedelsen av materialet åpnet et par kinesiske roseblomster seg på balkongen vår, noe som ga feiringen et utpreget vårpreg...
Gratulerer med grunnlovsdagen og nasjonaldagen 17. mai 2022
Lykkelig er den hvis ønsker går i oppfyllelse...
Lykkelig er den som lever av å drømme...
Artikkelen er skrevet av
Litteraturoversetter fra skandinaviske språk til armensk, fra norsk med NORLAs støtte, fra armensk til bokmål, skribent, blogger og reisende.